Skummelt… skikkelig skummelt, men jeg gjør det allikevel. Deler av det som skjer med meg for tida, både det jeg har kontroll over og det som bare skjer.

 

Jeg snakker om healing, det å gjøre meg selv og andre hel. Det å forene kropp, sjel og ånd til en slik tilstand at helbredelse kan skje. Helt enkelt!

 

Enten er du med på notene nå, har drevet med selvutvikling og synes dette er gammelt nytt. Eller så tenker du at det har rabla for meg, og det er nettopp derfor jeg ikke har fortalt om dette før nå. Jeg har vært redd for hva du skal mene. At du skal dømme meg og si at jeg tror på julenissen.

 

Nå har jeg kommet til et stadie hvor du kan få mene hva du vil, fordi det er din sannhet. Bygda og bygdedyret likeså.

 

Først litt om min historie:

Helt siden barndommen har jeg hatt noen stemmer i hodet. De dukket opp om natten og gjorde at jeg følte meg så underlig i kroppen. Svevende på et vis. Svevende var stemmen også, men jeg valgte å ikke lytte til den.

 

I tenårene gikk dette over, og jeg hadde på ingen måte forhold til noe spirituelt. Den interessen våknet først da min pappa ble kreftsyk og senere døde. Jeg ble søkende, og tenkte at her må det finnes noe «mer».

 

Det fikk jeg imidlertid bekreftet da pappa dukket opp på «besøk» hos meg noen måneder etter hans egen begravelse. Jeg var på hytta med mann og barn, da pappa kom inn i rommet ikledd oransje arbeidsklær. Han satte seg i en stol, og jeg fortsatte samtalen med familien som om ingenting hadde skjedd. Jeg ville ikke uroe ungene, men gløttet bort på pappa innimellom for å se om han fortsatt satt der. Og det gjorde han i flere minutter.

 

Jeg hadde flere slike hendelser. Det hadde sønnen vår også. Han fortalte at han traff bestefar og oldefar innimellom. Han var bare 6 år på den tiden, men fortalte oss ting som han umulig kunne ha fått greie på selv. Merkelig, ikke sant?

 

I 2009 var jeg ferdig utdannet refleksolog og var så heldig å få jobbe med mennesker. Etter hvert kjente jeg at det ikke var nok å bare fikse kropper, ettersom tanker og følelser også spiller så stor rolle i mennesket. Derfor ble det coachutdannelse, noe som ble et skifte for min del. Ikke bare lærte jeg en masse om meg selv og andre, men jeg oppdaget også at jeg satt på klientens svar før han selv…

 

Spooky? Mulig, men en stor fordel for meg. Nå kunne jeg spisse spørsmålene slik at klienten raskt fikk tak i det som stoppet ham/henne. Samtidig var det litt utfordrende ettersom hele ideen bak coaching er at klienten skal finne sine egne svar, og at det får ta den tiden det tar. Jeg skal love at jeg har vært utålmodig mange ganger😊

 

Utålmodig har jeg vært med meg selv også. Det på grunn av helseproblemer. Jeg gikk fra å være frisk og aktiv til hjelpeløs (kanskje ikke sant, men det føltes slik) i løpet av en kveld. Det var en ulykke som gjorde at jeg måtte endre måten å leve på. Jeg ble innadvendt og hadde behov for stillhet. En særdeles vanskelig kombinasjon med to aktive unger og en mann som hadde langt over middels med energi.

 

Gradvis fant jeg en måte å leve på som fungerte både for meg og familien, inntil det for nøyaktig ett år siden smalt igjen. Jeg var på Gardermoen etter en vellykket kurshelg, da all energien i kroppen min bare forsvant i løpet av noen minutter. Gråtende kom jeg meg på flyet og ble hentet av min mor da jeg kom til Trondheim.

 

Vendepunktet

Etter dette gjorde jeg ikke annet enn å sove og få behandling i flere uker. En dag jeg var hos akupunktøren så jeg ei lita dame på venterommet som jeg bare MÅTTE treffe. Jeg visste ikke hvem hun var, men fikk senere høre at de kalte henne Kvitheksa.

 

Møtet lot seg gjøre, og det viste seg å bli spennende. Hun sa: «Stakkar deg jente. Vet du at du nesten har vært død? Det er ikke en eneste celle i kroppen din som fungerer som den skal. Her er helt flatt av en grunn; du klargjøres nå og skal stige opp i en ny dimensjon.»

 

Så kom tårene igjen. Endelig traff jeg noen som forsto, selv om hun innimellom snakket langt over hodet på meg. Fra den dagen kunne jeg slappe av, vite at alt var slik det skulle og at universet faktisk hadde en plan for meg.

 

For mange år siden fikk jeg «beskjed» om at jeg skulle helbrede mennesker, uten at jeg ante hvordan.  Bildet jeg ble vist var folk som sto i kø, mens jeg la hånda på hodet deres etter tur. I dag skjønner jeg at dette ikke var annet enn et bilde. Det bildet jeg den gang var i stand til å forstå, og som jeg kunne forbinde med helbredelse.

 

Nå vet jeg det foregår annerledes, selv om jeg langt ifra har den fulle forståelsen. Men at mye skjer på jorda nå og at vi er mange som hever oss opp til et nytt nivå, eller skifter frekvens om du vil, det er jeg helt sikker på.

 

Dersom du synes det jeg forteller er rart og skummelt, kan jeg forsikre deg å si at alt blir til det bedre. Jeg kjenner en ro, tilstedeværelse og trygghet som jeg aldri har kjent maken til. Jeg tror det kalles ubetinget kjærlighet…

 

Med store ord kan jeg si at det kjennes som å bli født på ny. Som om jeg har fått kontakt med en del av meg som er uendelig stor. Og at det er i denne energien/frekvensen jeg kan påvirke andre slik at de også starter sin helbredelse. Opp til et nivå hvor gamle utfordringer og sannheter ikke lenger finnes. Opp fra selvmedlidelse og problemer, inn i frihet og glede.

 

NÅ har jeg fortalt det, og det kjennes fortsatt litt skummelt, for jeg aner ikke hvor veien min går videre. Det jeg imidlertid vet er at vi mennesker er i stand til mye mer enn vi er klar over, og at vi er inne i et skifte nå.

 

Det er ingen blinde som har fått synet tilbake med min hjelp, heller har ingen amputerte ben vokst ut igjen. Men hverdagsmagi skjer. Over telefon og ved fysisk møter. Smerter forsvinner, uvenner blir venner og sorger blir til gleder.

 

Og her sitter lille, rare og sårbare meg. Glad og forundra på samme tid over alt som skjer i meg og rundt meg. I forrige uke kalte en kunde meg for trollkjerring. Håper og tror det var i positiv forstand. Selv sier jeg at jeg er en liten dame med et stort hjerte.

Takk for at du lytta til meg. Kanskje forteller jeg mer senere, eller kanskje ikke. Tiden vil vise.

I kjærlighet, Sissel